Det var en gang en superhelt. Han passet på alle og jobbet hele dagen for at de rundt han skulle ha det bra. Alle var glade i han og takknemlige for jobben han gjorde, men han skjønte det ikke selv. Superhelten selv følte aldri at han gjorde nok, og forsto ikke at han var en superhelt.

En kveld han var helt utslitt og følte at ingenting han gjorde var godt nok, da møtte han sin egen superhelt. En superhelt som tok vare på han, passet på han, og hjalp han å innse hvor mye han hadde betydd for de rundt han. Det han trengte for å innse at han selv var en superhelt, var å møte sin egen superhelt.

Verden er full av superhelter som ikke selv vet at de er nettopp det. Du vet de kanskje ikke, men du er nok en superhelt du også! Vi er superhelter alle sammen, ikke for alle, men for noen. Sjansen er stor for at du er en superhelt for noen, uten en gang å vite om det selv.

Fra jubileumsberetningen «41de – Oslo – 25 år»

[…] Etter at juleferien er slutt starter vi bestandig med juletrefest. Da er det spøk og skjemt, julekaker og boller, julesanger og andakt. Men søndag 14/1 1940 ble juletrefesten annerledes enn ellers. Pikespeiderne, 43de og våre speidere arrangerte festen sammen, og inntekten, kr. 225,- til Finnlandshjelpen. Skyggene var begynt å vise seg, men ingen visste heldigvis hva som ville komme.

9. april vil alle vi som opplevet den huske for bestandig. Mange av våre eldre speidere med troppslederen i spissen var ute i den vanskelige kampen. Men hva kunne samle oss bedre enn motgangens tid… Allerede 7. mai var roverne og en del andre samlet og fornyet speiderløftet. St. Georgsdagen ble nemlig avlyst dette året.

Arbeidet fortsetter sin jevne gang tross mørkleddingen og andre vansker. Årsfesten måtte holdes i Frogner menighetshus, men over 150 mennesker var til stede skjønt det ikke var så lett å finne vei på sene høstkvelder med bare lommelykt.

Ved slutten av dette året skriver vår troppsfører noe som var karakteristisk for tiden:

1940 har lært oss meget, også som speidere. Vi har sett at det er god to i mange mange norske gutter. Og vi har lært at vansker i forbindelse med matrasjonering og ulik skoletid kan og skal overvinnes. Men viktigst er det at vi ser klarere at landet trenger vår sak. Vi er takknemlige fordi vi har kunnet drive vårt arbeid som før, og at vi fortsatt skal kunne det. Måtte alvoret gi oss ny tro på saken vår og ny kraft til å fylle vår plass, som patrulje og som tropp i speiderarbeidet i Norge. 22/12 1940. A.S.

Under mottoet «Ekte speider – ekte nordmann» går vi så inn i det begivenhetsrike og for speidingen så sørgelige 1941.

Robert Baden Powell – speidersakens far, dør i sitt hjem i Nairobi i Nord-øst Afrika. 22/1 1941 holdes det et stort minnemøte til ære for ham.

I en stor femkantturnering mellom de fem største byer i Norge seirer vår roverpatrulje og «Fremmedlegionen» (anm. en enhet bestående av rovere og speidere som har flyttet fra Oslo, stiftet i 1938/1939) blir nr. 2. Større laurbær har vel 41de aldri høstet.

På vårparten så det ut som at ulveungearbeidet for alvor skulle ta til i 41de. Derved ville vi hatt alle tre grener representert. Frk. Elsa Bergum og frk. Sigrid Strand tok så smått til, men det ble satt en så alt for brå stopper for det i og med «oppløsningen» i september. […]

I løpet av våren deltok svært mange av troppens speidere i spesielle beredskapskurs. Det ble avholdt turer i juleferien og påskeleir på Titten. I pinsen var to patruljer på Titten og to patruljer var på egn pinseleir. Om sommeren var det tur som vanlig. Høstens arbeid var så vidt kommet i gang da…

Slaget kom.
10. september 1941 kunngjorde Reichskomissar für die besetzten norwegischen Gebiete, Joseph Terboven, unntagelsestilstand i Stor-Oslo, og dagen etter kom oppløsningen av flere institusjoner, blant annet Norsk Speidergutt-Forbund. Formuen ble beslaglagt og medlemmenes utrustning skulle innleveres. Det var klart at dette var et kraftig slag mot speidingen i Norge. Noe av det viktigste av våre eiendeler fikk vi «puttet bort» og annet fant vi igjen på de utroligste steder da krigen var slutt. Et patruljealbum ble således funnet på Universitetsbiblioteket i Oslo.

Speidersjefen H. Møller Gassmann sa en tid før oppløsningen: Norsk Speidergutt-Forbund kan nok oppløses, men speidersaken kan aldri oppløses. Vi speidere betraktet da heller aldri oppløsningen som noe reelt, vi tenkte oss det bestandig skrevet i gåseøyne.

I årene 1941-1945 ble så speidingen drevet i det skjulte. Det var spesielle oppgaver som for det meste opptok oss, men vi hadde også mange hyggesamvær. Vi nevner kretsens årlige roversamlinger på Tonekollen i Østmarka. Her tonet speider- og fedrelandssanger utover de øde skogstrekninger, inntil vi fikk greie på at Hirden var blitt kjent med våre møter der og vi måtte stoppe dem. En 17. mai hadde vi flaggheising på en bortgjemt plass i Kjaggelidalen, og vi feiret årsdagene med stor festivitas. Oppgavene for landet vårt kalte på oss alle, og mange måtte dra ut, Sverre Røring ble sendt til Sverige og England som kontaktmann for Norsk Speidergutt-Forbund, og kom først hjem en god stund etter frigjøringen. Nokså mange av våre gutter kom i fengsel, således satt vår troppsfører på Bredtvedt og Berg. Krigen krevde også sine ofre, og vi har senere hedret de av våre gutter som falt ved å feste en minneplate på flaggstangen.

[…]

Det har vært en vidunderlig rik og festlig tid, en eneste stor berusende symfoni av glede og takknemlighet. Og noe av det festligste av alt var å se norske speidergutter i uniform igjen, med lua på snei og buksekanten over knærne…

Speiderbror! Her er min hånd, fast vi kjeden slutter. Ingen splid, avind og strid – sammen i brorskapsånd!

Slik skrev vår troppsfører i fredsdagene. Og 41de våknet øyeblikkelig til liv. Allerede 8. mai ble hytta tatt i besittelse (Titten. anm.). 9. mai inntar Oslo-pressen opprop fra Norsk Speidergutt-Forbund om at speiderarbeidet er gjenopptatt. Det var den første institusjon som igjen var i organisert arbeid. Troppsleder og vordende gruppeleder konferer om troppens virksomhet. 13. mai, speidergudstjeneste i Vår Frelsers kirke. Vi hyller kronprins Olav. 14. mai, Oslos speiderledere er samlet. 30. mai, førerråd i 41de. Gruppen konstitueres. I juni – 30 aspiranter inntas i 4 aspirantkull, ulvearbeidet starter igjen.

Det var selvfølgelig mange vansker til å begynne med. Ikke hadde vi lokaler, ikke drakter, ikke utdannede patruljeførere, og meget av den tradisjon, som var bygget opp gjennom mange år var blitt borte gjennom 5 lange krigsår. Men for speidere – og særlig da for 41de skal det som synes Umulig bli mulig, og vanskelighetene lot seg overvinne.

Det vil føre for langt å gi en hel beretning om alt som er skjedd i de 8 årene som er gått siden krigen sluttet. Men først under Andreas Schanke, senere under Victor Andersson, og sist men ikke minst under Olaf Petter Lindvig og Bjørn Johansens ledelse har troppen stadig gått framover, for nå ved 25 års jubileet å stå omtrent der den sto da krigen kom.

Fra «Flaggheising etter frigjøringen» på Titten, 24. juni 1945:

Etter at troppens «gamlekarer» og Lone på Engerbråten har vasket og skurt og luftet og stelt i noen uker, rykket vi for alvor inn i dag og heiste flagget – vårt frie norske flagg. Vi var ikke så mange; været (overskyet) og det at det var dagen etter første frie St. Hans er vel grunnen. Troppens eldste speider, sammen med to av de yngste heiste flagget, Andreas holdt en kort åpningstale og Wilhelm leste dagens evangelium. Og så var det gode gamle speiderleker, hvor alle måtte være med. Lys, varme, stråling, St. Hans-aften med bål på vollen. Som siste post på kveldens program ble flaggstangen tatt ned og ny line satt i. Det var gildt å være her igjen. Titten er den gode gamle!

Fra «Troppsnytt Juni 1945» – første gruppeavis etter krigen

Kjære gamle og nye speiderbrødre, roverbrødre og alle speiderhjem!

Det har vært en vidunderlig rik og festlig tid, en eneste stor berusende symfoni av glede og takknemlighet. Og noe av det festligste av alt var det å se norske speidergutter i uniform igjen, med lua på snei og buksekanten over knærne. Og da vi påny fikk se skogen av norske liljekronede flagg og alle våre kjære troppsbannere, var det nokk mere enn én gammel speider som kjente sinnet fylles av takknemmelighet og stolthet. Endelig skal vi ta fatt igjen med vårt rike arbeide, og i et friere og lykkeligere og mer samlet Norge enn noensinne! Det viste seg at speiderilden nok hadde flammet i det skjulte atskillige steder i denne mørketiden, kamuflert og bortgjemt, og at den ennå luet i de aller fleste av dem som fylte rekkene både i vår tropp og andre tropper.

Alt i sin første tale på norsk jord fremhevet Kongen at vi alle nå må gå sammen til en ny, krevende arbeidsdag. Her skal vi som speidere være med. La oss ta som vårt motto: «En ungdom som er sterk og sunn, er hele folkets æressak.»

Mens kampen sto på var vi alle enige om hva vi kjempet mot. Hva er det vi nå skal kjempe for. Hva skal vi samles om. Hva skal vi arbeide mot i vårt gjenreisningsarbeide. Da skal vi tenke tilbake på det faste grunnlag og det freidige utsyn som det ga oss, at vi i tusen år har villet være et kristent folk. Det var derfor mer enn en seremoni at vi begynte her i byen med en gudstjeneste i Vår Frelsers kirke. Der innviet vi påny vårt speiderarbeid og våre flagg. Og så gjelder det å ta fatt hver på vår plass for å skape et sundt og kristent og samtidig aktivt og festlig liv for norske gutter.

«Speiderbror! Her er min hånd, fast vi kjeden slutter. Ingen splid, avind og strid – sammen i brorskapsånd!»

Vi ønsker hverandre hjertelig vell møtt igjen i 41. Oslo Speidertropp!

Med vår gamle speiderhilsen
Andreas

«Å du store syvende juni…»

Endelig kom dagen som vi alle ventet på i fem lange og tunge år. På plassen syd for Henrik Ibsensgate sto vi alle, speidere og speiderjenter fra alle kanter av landet. I første rekke hadde flagg- og bannerbærere tatt oppstilling og da det kongelige følge kom, ble alle flagg og bannere senket og jubelen var overveldende. Det var en stor dag for oss som speidere.

Troppshytta vår.

Den er i behold, og sammenlignet med det meste av det nazistene hadde «lånt» er den ikke i så værst stand heller. Troppens rovere er nå i gang med å reparere og bringe den i orden. Så skal det luftes grundig ut og vaskes fra tak til kjeller. Men til St. Hans skal den være ferdig og søndag 24. juni vil vi innvie den påny som troppshytte med flaggheising for første gang etter befrielsen.

Tyveriet.

Da Norsk Speiderguttforbund 11. september 1941 ble forbudt ble det også bestemt at all vår eiendom skulle inndras, – også de enkelte speideres utstyr! Og slik som de ble gjennomført kan det ikke regnes som annet enn simpelt tyveri.

Troppen måtte den gang innlevere:
47 speiderskjorter (hvorav 25 nye)
Troppsbanneret, som vi har funnet igjen.
Bankbøker og kontantbeløp på tilsammen ca. kr. 150.-.
5 telt og noe turutstyr og endel arkivsaker.

Det nyeste og mest verdifulle av utstyret vårt ble gjemt unna, sammen med ting om hadde størst interesse for troppens historie, så det har vi heldigvis i behold. Vi har derfor et grunnlag når vi nå tar fatt igjen.

Vi minnes…

Midt i all jubelen og gleden over vår gjenvunne frihet går det også en strøm av alvor og sorg. Det er mange som har måttet gi sitt liv i kampen for hva vi alle hadde kjært. Vi tar med oss i tankene de av våre gamle speidere fra 41de tropp, som vi hittil har fått underretning om at er falt i kampen:

Bjarne Larsen, (fra Kristiansund), rover i vår fremmedlegion, og som en tid også fungerte som troppsassistent hos oss. Han døde 4/4 1944 i tysk konsentrasjonsleier ved Oranienburg.

Hans Petter Dahl, tidligere patruljefører, døde i juni 1944 som student i tysk fangenskap.

Gunnar Jacobsen, tidligere patruljefører, døde i tysk fangenskap, etter et par fluktforsøk.

Finn Nic. Knutsen, tidligere patruljefører, falt under fluktforsøk i en skøyte mellom Sverige og England.

Ord blir så fattige når vi står overfor døden, men vi vil gjerne takke dem for deres innsats for vårt kjære fedreland, og vil lyse fred over deres minne.

Gjensynsglede

Heldigvis har vi fått, og får vi se igjen de fleste av de av våre gutter som under krigen måtte gå i fangenskap eller flykte.

Det var stor glede da vi fikk høre at vår kjære troppsfører Andreas Schanke slapp ut fra konsentrasjonsleiren Berg ved Tønsberg, etter å ha sittet inne i ca 1,5 år. En stund før krigens avslutning slapp også Per Owing ut fra sitt fangenskap i Åkebergveien. Knut Berge (Rjukan) medlem av vår fremmedlegion ble ved krigens avslutning sluppet ut fra Grini, etter over to års fangenskap. Han er kjekk og ber oss hilse. Et par andre av våre gutter har også hatt kortere opphold, nemlig Nils Vogt og Tore Steen, henholdsvis på Grini og Berg, og er sluppet bra fra det. Truls Zeiner Henriksen satt på Bredtvedt og kom ut i og med freden.

Vi har hittil hatt liten kontakt med våre rømte. Sverre Røring er i London, hvor han er fenrik og kommer neppe hjem på flere måneder. Jens Henschien, som blant annet har vært norsk troppsfører i Uppsala, er i Kautokeino. Per Faye-Lund er også i Finnmark, begge er blant polititroppene. Victor Anderson er i Sverige.

«Titten».

Hytta vår i Lommedalen ble en stund etter tyskernes okkupasjon av Norge ved gavebrev overført «Feriekoloniforeningen». En forening stiftet av og blant våre rovere. Ved oppløsningen av Norsk Speidergutt-Forbund ble ikke hytta overlevert til likvidasjonsstyret sammen med kasse og materiell. Vi fikk senere krav om å innlevere nøkler og papirer, men vegret oss i det lengste for dette. Blant annet søkte vi juridisk bistand og anket saken inn for Reichskommissariatet.

Resultatet ble dog at vi ved juletider 1941 måtte overgi hytta.

Hytta ble siden benyttet av Nasjonal Samlings ungdomsfylking. Vi har fra tid til annen inspisert hytta, da vi hele tiden har vært i besiddelse av et illegalt sett nøkler. Hytta har vært lite benyttet, og har delvis vært sterkt ramponert, med ituslåtte ruter, knuste quislingbilleder etc. I fjor vår ble hytta avertert tilsalgs, men det ser ut til at salget ikke ble noe av. N.S.U.F. benyttet hytta senest i vår og den ble delvis satt istand.

Den 8. mai overtok troppen straks hytta. Et par gutter var oppe og forseglet den, og tok en oversikt over skadene og en fortegnelse over inventar etc.

Troppens gamlekarer har lovet å sette hytta istand så fort som råd er. Det trenges en grundig vask, og adskillige småskader må også utbedres, men vi håper den skal komme i brukelig stand igjen uten med for store omkostninger.

I løpet av roverleiren i sommer kunne alle i stab ta «eventyr-merket» ved å skrive et eventyr om noe spennende som hadde skjedd i løpet av leiren. Deltakerne fikk samme merket for å dra på haik. Under kan dere lese eventyret til Marie og Simen i gruppeledelsen.

Den eventyrlige Havbraatt-ekspedisjonen

Det var ein heilt vanleg julidag i leirparadiset. Sola skann gjennom vindauga i stabsmessa, og velduftande rester av god lunsj byrja å tiltrekje seg insekt i forskjellige formar og fargar. Spørsmålet kom då. Det kom som lyn frå den klare himmelen utanfor teltet. «Skal du ut på Havbraatt etterpå?» Dette var fridagen. Deltakarane hadde overlatt Eldorado til oss i stab, og det var roleg i paradis. Kva skulle eg si?

Det var en middelmådig dag i juli i rovernes paradis, Eldorado. Solen hang på himmelen og vinden rusket i teltduken på stabsmessa. Jeg satt og undret på om turen på Havbraatt var noe jeg skulle ta sjansen på, siden jeg ikke er spesielt begeistret for vind, hav og seiling. Fortapt i mine egne bekymrede tanker ble jeg brått dratt tilbake til den trygge virkeligheten av at noen satte seg ned på benken ved siden av meg. Plutselig fikk jeg en strålende idé! «Blir du med ut på Havbraatt etterpå?» spurte jeg Simen, som heller ikke er så veldig glad i båt.

Kva anna enn ja kunne eg svare på dette. Så blei det slik. Eg kjende bakken bevege seg under meg. Eg såg ned, og der under mine skjelvande bein var det fortsatt grønt gras. Me var ikke ombord, og eg kjende meg allereie sjøsyk.

Han sa ja! Phew… Jeg ble litt roligere men kjente meg fortsatt ganske skjelven. Høyre fot ristet ukontrollert, så blodet i årene minnet mer om milkshake. Neste steg var å hente vindjakke i teltet. Eg veit ikke kva som kom over meg på veg til teltet for å hente jakke, men plutseleg fekk eg ein uforklarleg cravings på milkshake. Deretter gikk turen ned til Dyptvannsbrygga og Havbraatt. Jeg tok på meg en av vestene som lå på bygga og så klatret vi ombord i båten. Jeg satte meg ned og kjente hjertet banke i halsen.

Så korleis gjekk den strabasiøse reisa? Me er jo her, så det må jo ha gått bra. Eller? Ta ein ekstra titt neste gong du ser oss, for me kan jo ha returnert til paradiset som havfruer?

Endelig kunne vi dra på leir uten å tenke på avstand, antall og alt annet vi har måttet ta hensyn til de to siste somrene. Troppen deltok på sjøspeiderleir, og flere rovere har vært på nasjonal roverleir!

Fjordtarm – Norsk sjøspeiderleir 2022

Sommerens første leir var troppens sommerleir. Vi deltok på sjøspeiderleiren som i år var på Breivoll Gård i Ås kommune, innerst i Bunnefjorden, sammen med 2. Bestum Sjø. Det ble en uke full av aktiviteter både på land og til sjøs. Midt i uka var det duket for haik, og hver av patruljene våre dro på hver sine haiker. Ørn seilte til Langøyene og overnattet der, mens Måke seilte inn til Oslo og var med på bymanøver før de overnattet ved Tryvann. Av alle patruljene som dro til Oslo og deltok på bymanøveren var det faktisk Måke som gjorde det best og stakk av med seieren!

Mot slutten av uka var det også duket for markedsdag. Måke gjorde om portalen til spåkonetelt, mens Ørn stilte seg opp ved siden av med grillen, og vi kan melde om godt trykk og god inntjening for begge patruljene. Siste hele dag var det regatta, og vi var så heldige å få publikumsplass på selveste Havbraatt. (NSF sin egen seilskute, som uglene skal på tur med på ugletur i september!) Etter markedsdagen var det matkonkurranse i leiren, og hver av patruljene disket opp fantastiske tre retters middager. Ostefat – pasta carbonara – pannekaker og sommerlig salat – poke bowl – fruktsalat. Her var det Ørn sin tur til å skinne, og med sistnevnte meny var det de som stakk av med seieren her. Vi ledere var heldige nok til å få spise av begge menyer, og kan melde om at dommerne fikk et litt større smil for hver gang de kom over til gruppeområdet vårt!

Eldorado – Nasjonal roverleir 2022

Etter sjøspeiderleiren var det ikke mye pause fra leirlivet for de roverne som var med på begge leirene. Han ene dro med bil ned samme dag som Fjordtarm var over, mens han andre haiket med Havbraatt ned. Samtidig var det allerede en Folivora-rover som var på plass på Hvaler, og en til som ankom til leirstart. I motsetning til i fjor var alle Longships rovere i år stab, og bidro gjennom hele uka (og før og etter) for å skape rovernes eldorado på Tredalen leirsted i Hvaler. Det ble en kjekk uke med mye morro, forskjellige aktiviteter, seilturer med Havbraatt og mye mer.

Vi gleder oss allerede til leirsommeren 2023! Hvor vi ender opp med å dra vet vi ikke enda, men mest sannsynlig blir det en kretsleir et sted i Norge sammen med en tropp fra Australia!

Dette halvåret startet litt trått. I januar skulle vi ha vært på gruppetur til Nordhue, men for andre året på rad måtte vi avlyse turen. Vi har allikevel gjort veldig mye gøy, og her kan du lese om litt av det. Vi vil også takke UngOrg for aktivitetsstøtte som har gjort mye av aktiviteten i høst, vinter og vår mulig!

Siden nyttår har vi hatt 43 speidermøter! Flokken og pionerene har hatt fjorten møter, og flokken har hatt fire møter alene mens pionerene har vært på troppsmøte. Troppsmøter har vi hatt syv av, og patruljene våre har laget imponerende atten (18!) patruljemøter. Vi har hatt møter på Speidermuseet, i trampolinepark, på Sognsvann, andre deler av marka, på speiderhytta og enda mer. I tillegg har vi hatt to familiearrangementer, St. Georgsdagen og Longshipdagen. Vandrerne og roverne avsluttet halvåret med en egen avslutning i forrige uke med pizza, idémyldring og escape room.

Troppen var først ute med å dra på tur i år. Førerpatruljen dro på ugletur 5.-6. februar, og helgen en måned senere var troppen med på Ompliaden sammen med flere av nabogruppene våre. Flokken og pionerene dro på årets første tur til Baden i mars, og deltok senere på Ridderturnering på KRAKOSseter sammen med småspeidere fra hele Oslo. Vi sendte en patrulje fra troppen til kretskonkurransen i mai, og helgen etter ble Vestgrensa pyntet til overnattingsfest i anledning Eurovision. I Kristi himmelfartshelgen dro troppen på kanoleir til Fjorda før tur-halvåret ble avsluttet med 2010-kullstur til Øyungen.

Vi har også hatt litt aktivitet i feriene dette halvåret. I vinterferien var vi fem speidere på dagstur i Østmarka, og i påskeferien var Longship representert med to speidere på åpen speiderhytte på Solstølen, NSF sin hytte på Hardangervidda. Vi var også Longshipspeidere til stede da NSF sammen med KM-speiderne markerte Vår Dag på Birkelunden.

Og ikke minst har vi startet oppussingen av Vestgrensa, som du kan lese mer om her.

Vi er nå godt i gang med oppussingen av Vestgrensa. Det har lenge vært vanskelig å få hytta varm, og noen råtne hyttehjørner her og der, men nå skal det bli orden på det! Vi har hatt entreprenør på plass for å ordne dreneringen rundt hytta, og ellers er vi også i gang med å etterisolere veggene. Vi har en fantastisk dugnadsgjeng som stiller opp, og nå er de ferdige med tre av fire vegger. Tusen takk til alle som bidrar! Når vi er ferdige utendørs er planen å starte inne. Det elektriske anlegget skal fornyes, og nåværende og kommende rovere hadde i forrige uke en økt med idémyldring for roverhula.

Se bilder fra oppussingen:

Hvorfor går Longshipspeidere rundt og nynner på islandske og albanske sanger? Hva gjør at det er akkurat oss som får besøk av en gul ulv fra månen? Hvordan har eurovisiontur blitt et arrangement i Longship? Her er historien bak at Vestgrensa i morgen pyntes med glitter og bananer og gjøres klar til finalefest.

Vi har en pionerleder, og nå gruppeleder, i Longship som er en engasjert fan av Eurovision Song Contest. Etter å ha vært en liten plage for familien i flere år fikk han omsider med seg lillesøster inn i Eurovision-sirkuset, og plutselig hadde familien to blodfan.

Det føles som en annen verden fra en tid veldig langt tilbake, men for bare ett år siden var mye veldig annerledes. I 2020 hadde konkurransen blitt avlyst, og vi fikk dessverre aldri se Ulrikke og Attention på scenen i Rotterdam. I 2021 så det lysere ut, og konkurransen kunne arrangeres med strenge smittevernstiltak. Det var derimot et problem. På terminlisten til pionerene var det jo planlagt pinseleir. Pionerlederen hadde ikke innsett at selveste Eurovisionfinalen var på selveste pinseaften, og plutselig krasjet de to lidenskapene. Hva ble løsningen? Jo, å invitere med lillesøster på speidertur og love en skikkelig finalefest.

Pandemien skulle ikke gjøre jobben lettere, og da vi dro på tur fredagen måtte vi enda forholde oss til smittevernsregler som forbød innendørs aktivitet. Den regelen ble nemlig lettet på først 36 timer etter vi var hjemme fra leir. Litt irriterende, men reglene måtte vi jo overholde. Heldigvis hadde vi ikke planlagt å gå langt, for med to ledere og fire speidere hadde et partytelt, prosjektor, festpynt, mat og ellers vanlig turutstyr blitt alt for tungt å bære med seg.

Hele finaledagen var fokuset på Eurovision. Musikken gikk på repeat. Teltet ble pyntet. Speiderne ble pyntet. TIX-kostyme ble tatt på. Og det ble filmvisning av The Eurovision Saga før middag. Selve finalen ble feiret med mye godt, stemmeskjema ble flittig brukt og favorittene våre heiet frem.

Pinseleiren ble en stor suksess, og ikke minst Eurovision-lørdagen. Søsknene Halderaker Husby var også veldig fornøyde og helt enig om at dette måtte vi gjøre igjen! I år trenger vi heldigvis ikke forholde oss til smittevernsregler og kan invitere hele troppen til fest på Vestgrensa og det som forhåpentlig blir en ny tradisjon.

Og slik er altså historien om hvordan Eurovision har endt opp på terminlisten vår.

Ifølge legenden var St. Georg en romersk ridder som levde på 200-tallet. På vei hjem til Roma kom han over byen Silena. Der var det en stor sjø med en fryktelig drage ingen klarte å drepe. Innbyggerne i byen hadde ofret både husdyr og mennesker til dragen, og til slutt hadde loddet falt på kongens datter. Da Georg kom ridende forbi så han prinsessen som satt ved sjøkanten og gråt mens hun ventet på dragen. Han bestemte seg straks for å hjelp, og på dramatisk vis fikk han omsider drept dragen. Da innbyggerne fikk høre at dragen var drept kom kongen og ville belønne den tapre ridderen, men Georg ville ikke ha noe.

St. Georgsdagen 23. april har vært feiret av speidere i Norge siden 1914. Da dagen ble stiftet skrev Lord Baden Powell til speiderforbundene: Vi håper ved å fastsette denne felles dag å gi alle speiderne bevisstheten om at de tilhører et stort brorskap, spredt utover hele verden.

St. Georgdagsmarkering

Gruppa inviterte alle speidere med familie til markering av St. Georgsdagen onsdag 20. april. Vi var heldige med været og kunne ønske alle velkomne til noen fine timer i solskinn ved Sognsvann. Alle fikk bryne seg på mer eller mindre vanskelige spørsmål på vei opp til Nedre Blanksjø der vi hadde rigget til for grilling og hygge. Der ble det også litt underholdning, opptakelse av nye speidere i flokken og troppen, samt utdeling av ett års skryterett til vinnerlaget av postløypa.

Vår Dag 23. april

Lørdag 23. april arrangerte Norges Speiderforbund sammen med KFUK KFUM-speiderne et Vår dag-arrangement på Birkelunden, med flere Longship-speidere til stede. Vår dag er en del av Frivillighetens år 2022, og speiderne valgte da 23. april, St. Georgsdagen, som sin dag. Det ble mye forskjellige speideraktiviteter, mye gøy og enda mer strålende vær. Frivillighetens år er enda ikke over, så det skjer enda mye mer i løpet av året for å gi heder og ære til alle våre frivillige fra patruljeførere til speiderledere og alle andre.

Ridderturneringen 2022

Endelig kunne kretsen igjen invitere til ridderturnering etter avlysninger i 2020 og 2021. Nesten hundre speidere var samlet til turnering i helgen som var. Vi dro opp med flokken og pionerene en dag i forveien og koste oss en ekstra natt på KRAKOSseter. Vi fikk låne tretelt fra BUA, i tillegg til underquilt for hengekøyene våre, og i løpet av helgen hadde alle speiderne minst en natt utendørs på tross av litt lave temperaturer om morgenene. Siste natten var det kun én leder som sov inne i hytta!

Lørdagen var det en rundløype der de fikk bryne seg på alt fra LEGO-bygging og førstehjelp til livlinekasting og naturkjennskap. På kvelden var alle samlet til felles leirbål før vi avsluttet med spaghetti-marsmellowsbygging på søndagen. Vi gratulerer begge kullene med gode resultater, og vinnerkullet fra 1. Bryn med seieren!