Fra jubileumsberetningen «41de – Oslo – 25 år»

[…] Etter at juleferien er slutt starter vi bestandig med juletrefest. Da er det spøk og skjemt, julekaker og boller, julesanger og andakt. Men søndag 14/1 1940 ble juletrefesten annerledes enn ellers. Pikespeiderne, 43de og våre speidere arrangerte festen sammen, og inntekten, kr. 225,- til Finnlandshjelpen. Skyggene var begynt å vise seg, men ingen visste heldigvis hva som ville komme.

9. april vil alle vi som opplevet den huske for bestandig. Mange av våre eldre speidere med troppslederen i spissen var ute i den vanskelige kampen. Men hva kunne samle oss bedre enn motgangens tid… Allerede 7. mai var roverne og en del andre samlet og fornyet speiderløftet. St. Georgsdagen ble nemlig avlyst dette året.

Arbeidet fortsetter sin jevne gang tross mørkleddingen og andre vansker. Årsfesten måtte holdes i Frogner menighetshus, men over 150 mennesker var til stede skjønt det ikke var så lett å finne vei på sene høstkvelder med bare lommelykt.

Ved slutten av dette året skriver vår troppsfører noe som var karakteristisk for tiden:

1940 har lært oss meget, også som speidere. Vi har sett at det er god to i mange mange norske gutter. Og vi har lært at vansker i forbindelse med matrasjonering og ulik skoletid kan og skal overvinnes. Men viktigst er det at vi ser klarere at landet trenger vår sak. Vi er takknemlige fordi vi har kunnet drive vårt arbeid som før, og at vi fortsatt skal kunne det. Måtte alvoret gi oss ny tro på saken vår og ny kraft til å fylle vår plass, som patrulje og som tropp i speiderarbeidet i Norge. 22/12 1940. A.S.

Under mottoet «Ekte speider – ekte nordmann» går vi så inn i det begivenhetsrike og for speidingen så sørgelige 1941.

Robert Baden Powell – speidersakens far, dør i sitt hjem i Nairobi i Nord-øst Afrika. 22/1 1941 holdes det et stort minnemøte til ære for ham.

I en stor femkantturnering mellom de fem største byer i Norge seirer vår roverpatrulje og «Fremmedlegionen» (anm. en enhet bestående av rovere og speidere som har flyttet fra Oslo, stiftet i 1938/1939) blir nr. 2. Større laurbær har vel 41de aldri høstet.

På vårparten så det ut som at ulveungearbeidet for alvor skulle ta til i 41de. Derved ville vi hatt alle tre grener representert. Frk. Elsa Bergum og frk. Sigrid Strand tok så smått til, men det ble satt en så alt for brå stopper for det i og med «oppløsningen» i september. […]

I løpet av våren deltok svært mange av troppens speidere i spesielle beredskapskurs. Det ble avholdt turer i juleferien og påskeleir på Titten. I pinsen var to patruljer på Titten og to patruljer var på egn pinseleir. Om sommeren var det tur som vanlig. Høstens arbeid var så vidt kommet i gang da…

Slaget kom.
10. september 1941 kunngjorde Reichskomissar für die besetzten norwegischen Gebiete, Joseph Terboven, unntagelsestilstand i Stor-Oslo, og dagen etter kom oppløsningen av flere institusjoner, blant annet Norsk Speidergutt-Forbund. Formuen ble beslaglagt og medlemmenes utrustning skulle innleveres. Det var klart at dette var et kraftig slag mot speidingen i Norge. Noe av det viktigste av våre eiendeler fikk vi «puttet bort» og annet fant vi igjen på de utroligste steder da krigen var slutt. Et patruljealbum ble således funnet på Universitetsbiblioteket i Oslo.

Speidersjefen H. Møller Gassmann sa en tid før oppløsningen: Norsk Speidergutt-Forbund kan nok oppløses, men speidersaken kan aldri oppløses. Vi speidere betraktet da heller aldri oppløsningen som noe reelt, vi tenkte oss det bestandig skrevet i gåseøyne.

I årene 1941-1945 ble så speidingen drevet i det skjulte. Det var spesielle oppgaver som for det meste opptok oss, men vi hadde også mange hyggesamvær. Vi nevner kretsens årlige roversamlinger på Tonekollen i Østmarka. Her tonet speider- og fedrelandssanger utover de øde skogstrekninger, inntil vi fikk greie på at Hirden var blitt kjent med våre møter der og vi måtte stoppe dem. En 17. mai hadde vi flaggheising på en bortgjemt plass i Kjaggelidalen, og vi feiret årsdagene med stor festivitas. Oppgavene for landet vårt kalte på oss alle, og mange måtte dra ut, Sverre Røring ble sendt til Sverige og England som kontaktmann for Norsk Speidergutt-Forbund, og kom først hjem en god stund etter frigjøringen. Nokså mange av våre gutter kom i fengsel, således satt vår troppsfører på Bredtvedt og Berg. Krigen krevde også sine ofre, og vi har senere hedret de av våre gutter som falt ved å feste en minneplate på flaggstangen.

[…]

Det har vært en vidunderlig rik og festlig tid, en eneste stor berusende symfoni av glede og takknemlighet. Og noe av det festligste av alt var å se norske speidergutter i uniform igjen, med lua på snei og buksekanten over knærne…

Speiderbror! Her er min hånd, fast vi kjeden slutter. Ingen splid, avind og strid – sammen i brorskapsånd!

Slik skrev vår troppsfører i fredsdagene. Og 41de våknet øyeblikkelig til liv. Allerede 8. mai ble hytta tatt i besittelse (Titten. anm.). 9. mai inntar Oslo-pressen opprop fra Norsk Speidergutt-Forbund om at speiderarbeidet er gjenopptatt. Det var den første institusjon som igjen var i organisert arbeid. Troppsleder og vordende gruppeleder konferer om troppens virksomhet. 13. mai, speidergudstjeneste i Vår Frelsers kirke. Vi hyller kronprins Olav. 14. mai, Oslos speiderledere er samlet. 30. mai, førerråd i 41de. Gruppen konstitueres. I juni – 30 aspiranter inntas i 4 aspirantkull, ulvearbeidet starter igjen.

Det var selvfølgelig mange vansker til å begynne med. Ikke hadde vi lokaler, ikke drakter, ikke utdannede patruljeførere, og meget av den tradisjon, som var bygget opp gjennom mange år var blitt borte gjennom 5 lange krigsår. Men for speidere – og særlig da for 41de skal det som synes Umulig bli mulig, og vanskelighetene lot seg overvinne.

Det vil føre for langt å gi en hel beretning om alt som er skjedd i de 8 årene som er gått siden krigen sluttet. Men først under Andreas Schanke, senere under Victor Andersson, og sist men ikke minst under Olaf Petter Lindvig og Bjørn Johansens ledelse har troppen stadig gått framover, for nå ved 25 års jubileet å stå omtrent der den sto da krigen kom.

Fra «Flaggheising etter frigjøringen» på Titten, 24. juni 1945:

Etter at troppens «gamlekarer» og Lone på Engerbråten har vasket og skurt og luftet og stelt i noen uker, rykket vi for alvor inn i dag og heiste flagget – vårt frie norske flagg. Vi var ikke så mange; været (overskyet) og det at det var dagen etter første frie St. Hans er vel grunnen. Troppens eldste speider, sammen med to av de yngste heiste flagget, Andreas holdt en kort åpningstale og Wilhelm leste dagens evangelium. Og så var det gode gamle speiderleker, hvor alle måtte være med. Lys, varme, stråling, St. Hans-aften med bål på vollen. Som siste post på kveldens program ble flaggstangen tatt ned og ny line satt i. Det var gildt å være her igjen. Titten er den gode gamle!

Fra «Troppsnytt Juni 1945» – første gruppeavis etter krigen

Kjære gamle og nye speiderbrødre, roverbrødre og alle speiderhjem!

Det har vært en vidunderlig rik og festlig tid, en eneste stor berusende symfoni av glede og takknemlighet. Og noe av det festligste av alt var det å se norske speidergutter i uniform igjen, med lua på snei og buksekanten over knærne. Og da vi påny fikk se skogen av norske liljekronede flagg og alle våre kjære troppsbannere, var det nokk mere enn én gammel speider som kjente sinnet fylles av takknemmelighet og stolthet. Endelig skal vi ta fatt igjen med vårt rike arbeide, og i et friere og lykkeligere og mer samlet Norge enn noensinne! Det viste seg at speiderilden nok hadde flammet i det skjulte atskillige steder i denne mørketiden, kamuflert og bortgjemt, og at den ennå luet i de aller fleste av dem som fylte rekkene både i vår tropp og andre tropper.

Alt i sin første tale på norsk jord fremhevet Kongen at vi alle nå må gå sammen til en ny, krevende arbeidsdag. Her skal vi som speidere være med. La oss ta som vårt motto: «En ungdom som er sterk og sunn, er hele folkets æressak.»

Mens kampen sto på var vi alle enige om hva vi kjempet mot. Hva er det vi nå skal kjempe for. Hva skal vi samles om. Hva skal vi arbeide mot i vårt gjenreisningsarbeide. Da skal vi tenke tilbake på det faste grunnlag og det freidige utsyn som det ga oss, at vi i tusen år har villet være et kristent folk. Det var derfor mer enn en seremoni at vi begynte her i byen med en gudstjeneste i Vår Frelsers kirke. Der innviet vi påny vårt speiderarbeid og våre flagg. Og så gjelder det å ta fatt hver på vår plass for å skape et sundt og kristent og samtidig aktivt og festlig liv for norske gutter.

«Speiderbror! Her er min hånd, fast vi kjeden slutter. Ingen splid, avind og strid – sammen i brorskapsånd!»

Vi ønsker hverandre hjertelig vell møtt igjen i 41. Oslo Speidertropp!

Med vår gamle speiderhilsen
Andreas

«Å du store syvende juni…»

Endelig kom dagen som vi alle ventet på i fem lange og tunge år. På plassen syd for Henrik Ibsensgate sto vi alle, speidere og speiderjenter fra alle kanter av landet. I første rekke hadde flagg- og bannerbærere tatt oppstilling og da det kongelige følge kom, ble alle flagg og bannere senket og jubelen var overveldende. Det var en stor dag for oss som speidere.

Troppshytta vår.

Den er i behold, og sammenlignet med det meste av det nazistene hadde «lånt» er den ikke i så værst stand heller. Troppens rovere er nå i gang med å reparere og bringe den i orden. Så skal det luftes grundig ut og vaskes fra tak til kjeller. Men til St. Hans skal den være ferdig og søndag 24. juni vil vi innvie den påny som troppshytte med flaggheising for første gang etter befrielsen.

Tyveriet.

Da Norsk Speiderguttforbund 11. september 1941 ble forbudt ble det også bestemt at all vår eiendom skulle inndras, – også de enkelte speideres utstyr! Og slik som de ble gjennomført kan det ikke regnes som annet enn simpelt tyveri.

Troppen måtte den gang innlevere:
47 speiderskjorter (hvorav 25 nye)
Troppsbanneret, som vi har funnet igjen.
Bankbøker og kontantbeløp på tilsammen ca. kr. 150.-.
5 telt og noe turutstyr og endel arkivsaker.

Det nyeste og mest verdifulle av utstyret vårt ble gjemt unna, sammen med ting om hadde størst interesse for troppens historie, så det har vi heldigvis i behold. Vi har derfor et grunnlag når vi nå tar fatt igjen.

Vi minnes…

Midt i all jubelen og gleden over vår gjenvunne frihet går det også en strøm av alvor og sorg. Det er mange som har måttet gi sitt liv i kampen for hva vi alle hadde kjært. Vi tar med oss i tankene de av våre gamle speidere fra 41de tropp, som vi hittil har fått underretning om at er falt i kampen:

Bjarne Larsen, (fra Kristiansund), rover i vår fremmedlegion, og som en tid også fungerte som troppsassistent hos oss. Han døde 4/4 1944 i tysk konsentrasjonsleier ved Oranienburg.

Hans Petter Dahl, tidligere patruljefører, døde i juni 1944 som student i tysk fangenskap.

Gunnar Jacobsen, tidligere patruljefører, døde i tysk fangenskap, etter et par fluktforsøk.

Finn Nic. Knutsen, tidligere patruljefører, falt under fluktforsøk i en skøyte mellom Sverige og England.

Ord blir så fattige når vi står overfor døden, men vi vil gjerne takke dem for deres innsats for vårt kjære fedreland, og vil lyse fred over deres minne.

Gjensynsglede

Heldigvis har vi fått, og får vi se igjen de fleste av de av våre gutter som under krigen måtte gå i fangenskap eller flykte.

Det var stor glede da vi fikk høre at vår kjære troppsfører Andreas Schanke slapp ut fra konsentrasjonsleiren Berg ved Tønsberg, etter å ha sittet inne i ca 1,5 år. En stund før krigens avslutning slapp også Per Owing ut fra sitt fangenskap i Åkebergveien. Knut Berge (Rjukan) medlem av vår fremmedlegion ble ved krigens avslutning sluppet ut fra Grini, etter over to års fangenskap. Han er kjekk og ber oss hilse. Et par andre av våre gutter har også hatt kortere opphold, nemlig Nils Vogt og Tore Steen, henholdsvis på Grini og Berg, og er sluppet bra fra det. Truls Zeiner Henriksen satt på Bredtvedt og kom ut i og med freden.

Vi har hittil hatt liten kontakt med våre rømte. Sverre Røring er i London, hvor han er fenrik og kommer neppe hjem på flere måneder. Jens Henschien, som blant annet har vært norsk troppsfører i Uppsala, er i Kautokeino. Per Faye-Lund er også i Finnmark, begge er blant polititroppene. Victor Anderson er i Sverige.

«Titten».

Hytta vår i Lommedalen ble en stund etter tyskernes okkupasjon av Norge ved gavebrev overført «Feriekoloniforeningen». En forening stiftet av og blant våre rovere. Ved oppløsningen av Norsk Speidergutt-Forbund ble ikke hytta overlevert til likvidasjonsstyret sammen med kasse og materiell. Vi fikk senere krav om å innlevere nøkler og papirer, men vegret oss i det lengste for dette. Blant annet søkte vi juridisk bistand og anket saken inn for Reichskommissariatet.

Resultatet ble dog at vi ved juletider 1941 måtte overgi hytta.

Hytta ble siden benyttet av Nasjonal Samlings ungdomsfylking. Vi har fra tid til annen inspisert hytta, da vi hele tiden har vært i besiddelse av et illegalt sett nøkler. Hytta har vært lite benyttet, og har delvis vært sterkt ramponert, med ituslåtte ruter, knuste quislingbilleder etc. I fjor vår ble hytta avertert tilsalgs, men det ser ut til at salget ikke ble noe av. N.S.U.F. benyttet hytta senest i vår og den ble delvis satt istand.

Den 8. mai overtok troppen straks hytta. Et par gutter var oppe og forseglet den, og tok en oversikt over skadene og en fortegnelse over inventar etc.

Troppens gamlekarer har lovet å sette hytta istand så fort som råd er. Det trenges en grundig vask, og adskillige småskader må også utbedres, men vi håper den skal komme i brukelig stand igjen uten med for store omkostninger.